Tretti år etter Toy Story omkoblet hva animasjon kan være, kommer Disney og Pixar tilbake med en oppfølger som fortsatt finner noe som er verdt å trekke fra hyllen.
Woody og co har overvunnet alle slags skurker gjennom årene, fra den gullhungrige prospektøren Stinky Pete (Toy Story 2) til den jordbærduftende tyrannen Lotso (Toy Story 3) og den listige dukken Gabby Gabby (Toy Story 4). Denne gangen er trusselen ulik noe som kom før. Det er ikke et leketøy med nag, en samler med en besettelse eller til og med et annet barn. Det er et nettbrett.
Toy Story 5 gjør sitt dristigeste trekk tidlig, skyver Woody (Tom Hanks) til sidelinjen og gir Jessie (Joan Cusack) tøylene. Det er en smart bryter som lar franchisen gå videre uten å glemme hvor den kom fra.
Woodys retur unngår det åpenbare. Den skallede lappen hans, som er kort synlig under den ikoniske cowboyhatten hans, føles mindre som en kneble enn en stille erkjennelse av at tiden endelig har innhentet ham. Det er ingen applaus-agn-gjenforening, ingen forsøk på å skru klokken tilbake, bare en subtil gjeninntreden i en gruppe som har lært seg å fungere uten ham. Han betyr fortsatt noe, men ikke som den ubestridte lederen han en gang var. Få langvarige franchisetakere ville ta det valget. Det er bedre for det.
Regissør Andrew Stanton forstår noe mange eldre oppfølgere ikke forstår: nostalgi er ikke nok. Han jobber sammen med Kenna Harris og produsent Lindsey Collins, og gir oppfølgeren en grunn til å eksistere.
Historiens skarpeste idé er at Lilypad (Greta Lee) ikke er en skurk. Hun bryr seg om Bonnie (Scarlett Spears) like mye som Woody gjør. Forskjellen er at hun representerer en versjon av barndommen lekene ikke lenger kjenner igjen. Det er der ting finner sin gnist.
Tre tiår senere finner studioet fortsatt nye måter å få plast, stoff og fantasi til å føles mer levende enn maskinene designet for å erstatte dem. Selv under en blendende sekvens som involverer en hær av Buzz Lightyears som raser over nattehimmelen, tar filmen aldri feil av skala for substans.
Stanton og Harris tar et premiss som lett kunne ha kollapset til et hardhendt foredrag om skjermtid og omskaper det til en skarpsindig refleksjon over hvordan barndommen ser ut i den digitale tidsalderen. De stoler på publikum, balanserer store ideer med ekte følelser, skarp komedie og den typen karakterdrevne historiefortelling som har definert franchisen fra begynnelsen.
Ikke alle de beste ideene tilhører de returnerende favorittene. Nykommeren Bad Bunny glir lett inn i denne verden som Pizza med solbriller, en innbygger i en glemt leketøyskoloni gjemt i et forlatt skur i bakgården, mens Alan Cumming har en feltdag som Evil Bullseye, et forvirret alter ego av Woodys pålitelige hest.
Så er det Conan O’Briens Smarty Pants, en foreldet pottetreningsdings som er så overbevist om sin egen betydning at han nesten stjeler showet. Vitsen er selvfølgelig at i en historie om å bli etterlatt, er den morsomste karakteren gårsdagens teknologi.
Taylor Swift avslutter kjendisparaden med en landssang som tærer lenge etter at studiepoengene har rullet.
Mot alle odds, Toy historie har fortsatt mye Buzz igjen i tanken.
