Timothée Chalamet spiller den unge Bob Dylan i dette underholdende blikket gjennom baksidene hans
Når den kommer, er den obligatoriske musikkbiografiske montasjen i James Mangolds kjekke Dylan-film faktisk ganske grei.
Her er den unge Bob på høyden av sin svovelholdige beatnik, som vandrer rundt i Greenwich Village på begynnelsen av sekstitallet. Han har på seg solbriller innendørs og blir mobbet uansett hvor han går – og deretter slått ut i en bar. Det er en tidlig pensel med berømmelse og guddommen som skulle surne ham for livet.
Vi trenger ditt samtykke for å laste inn dette YouTube-innholdetVi bruker YouTube til å administrere ekstra innhold som kan sette informasjonskapsler på enheten din og samle inn data om aktiviteten din. Se gjennom detaljene deres og godta dem for å laste inn innholdet.Administrer preferanser
Bare tre år tidligere hadde han rullet inn til byen som en kjerubisk musikalsk flyktning fra Hibbing, Minnesota i en Huck Finn-caps og med sin egen oppdiktede historie. Han har kommet for å vise respekt for folkemusikkvismannen Woody Guthrie (Scoot McNairy), som er bundet til sin sykeseng med Huntingtons sykdom på et sykehus i New Jersey.
Også der ved Guthries seng er den kloke og faderlige vokteren av folkeflammen Pete Seeger (en veldig god Edward Norton). Han tar tenårings-folkesangeren under sine vinger og inn i hjemmet sitt, begynner et vennskap og en debatt om hva som egentlig er «ekte» folkemusikk som til slutt vil føre til den seismiske natten i 1965 da akustiske Dylan kobles inn og verden faller ut kl. Newport Folk Festival.
Mangold har vært her før med sin solide Johnny Cash-biografi Walk The Line i 2005 og Cash, spilt med skjev insouciance av Boyd Holbrook, har sammen med en travel birolle, fra Dylans flotte folkefilm Joan Baez, spilt med flint lik av Monica Barbaro, til en stor Dan Fogler som Dylans pugilistiske manager Albert Grossman. En frekk Al Kooper og Dylans pjuskete medreisende Bob Neuwirth er også om bord, sammen med Norbert Leo Butz som Alan Lomax, den fromme etnomusikologen og arkivaren.
Det er en fullstappet rollebesetning, som noe fra et av Dylans springende epos, men naturlig nok er det Timothée Chalamet som er sentrum for oppmerksomheten og hovedårsaken til friksjon. Han fremfører totalt 40 Dylan-sanger her, en handling av forseggjort mimikk der han gjør en ganske god tilnærming til den knøte motor-suringen av en stemme.
Chalamets Dylan er frekk, skjør, irritabel og uutholdelig kul, men ser ikke ubehagelig ut som Elijah Woods Frodo i Ringenes Herre? Så igjen, har du sett Dylans skuespill i filmer som f.eks Pat Garrett og Billy The Kid og det utilsiktet komiske Hearts of Fire?
Bakteppet for den unge Dylans ankomst som et motvillig idol er spennende og skremmende – Red Scare er under, Cubakrisen er nær, Vietnamkrigen blir veldig ekkel og oppfordringene om borgerrettigheter kan ikke lenger underkastes. Det er en perfekt storm, og Greenwich Village bugner av seriøse unge menn med gitarer som fester den til mannen. Dylan går inn i kampen med lavmælte opptredener på kvelder med åpne mikrofoner rundt om i landsbyen og kommer inn i banen til musikkimpresario Grossman, Joan Baez og platesjef John Hammond, som alle ser noe i denne nye ungens mercurial og sporadisk surrealistiske sanger.
Filmen er basert på Elijah Walds bok fra 2015 Dylan blir elektrisk! Newport, Seeger, Dylan and the Night That Split the Sixties og Mangold og hans medforfatter, Rolling Stone magasinalumnus Jay Cocks, dekker allerede godt dokumenterte hendelser. Men selvfølgelig handlet Dylan selv om myteskaping. Han forteller Baez at han lærte sin uortodokse gitarspillestil fra en cowboy han møtte da han jobbet på et omreisende karneval, og han slår av spørsmål om seg selv med ertende fiksjoner. Imidlertid finner han slektskap med Bette Davis ‘karakter i filmklassikeren Nå, Voyageren kvinne som forlater hjemmet for å bli noe annet; «ikke noe bedre, bare noe annerledes.» sier han til Sylvie Russo, hans første kjæreste i New York.
Hun spilles av Elle Fanning som en stand-in for Dylans virkelige tidlige sekstitallspartner Suze Rotolo, som er kjent sammen med ham på forsiden av 1963-tallet. The Freewheelin’ Bob Dylan. Han behandler Sylvie skamfullt, utro henne med Baez, som allerede er en suksessfull sanger med en platekontrakt.
Dylans sprø forhold til Baez gir filmen mye av dens glitrende energi. Han kan være mer enn villig til å opptre sammen med henne og la henne dekke hans langt overlegne sanger for å hjelpe profilen hans, men mens han sier til henne: «Sangene dine er som et oljemaleri på tannlegekontoret.» Hun sier: «Du er en drittsekk, Bob.»
Når vi ruller rundt til Newport i 1965, får Mangolds film noe av den travle atmosfæren til Nashville av Robert Altman. To musikkbevegelser er i ferd med å kollidere mens Dylan planlegger sitt elektriske sjokk og Lomax og Seeger kjemper for å holde ham ren. I en av filmens beste scener bryter en rasende Lomax inn på Dylans rom på et motell i Newport for å finne kjølvannet av en hele natten bøyer med forskjellige musikere og Grossman liggende i stupor. Kinks brøler fra radioen mens Lomax krever å vite hva Dylan planlegger for kveldens forestilling. Grossman bjeffer, «Du skyver stearinlys og han selger lyspærer.»
Cash (full ved frokosttid) oppfordrer ham til å «spore noe gjørme over teppet, Big D.» og så blir Dylan elektrisk og den gamle garde begynner å smuldre. Mangold gir det epokelige Newport-showet mye tid, med Dylan og bandet som blåser ut Maggies gård mens en opprørt og forrådt Seeger strever etter pluggen og havner i et slagsmål med Grossman.
Den «tynne, ville kvikksølvlyden» av Riksvei 61 Besøkt på nytt og Blond på Blond skulle følge etter, men Dylan hadde allerede skapt sitt eget karneval da. Dylanologer vil peke nykommere i retning av dokumentar Spis dokumentet og Ikke se deg tilbake men dette er en overlegen og velkonstruert biopic som aldri glemmer at alt handler om musikken. Chalamet, som spretter opp her og der som en knekt i boksen, gjør en god jobb med å fange Dylan som det han alltid har vært og alltid vil være – helt ukjent.
Alan Corr @CorrAlan2
