Dette blodbadet av riffage er en rotete, rastløs karrierehøyde for veteranakten
Det har gått ganske mange år for Foo Fighters frontfigur Dave Grohl. Han kanaliserte bandets sorg over deres avdøde trommeslager Taylor Hawkins på albumet deres fra 2023 Men her er vi og deretter konfronterte sine egne demoner over avsløringer om hans ekteskapelige utroskap.
Vi trenger ditt samtykke for å laste inn dette Spotify-innholdetVi bruker Spotify for å administrere ekstra innhold som kan sette informasjonskapsler på enheten din og samle inn data om aktiviteten din. Se gjennom detaljene deres og godta dem for å laste inn innholdet.Administrer preferanser
Som han fortalte The Guardian avisen nylig har han vært «i terapi seks dager i uken i 70 uker … over 430 økter.» De siste personlige omveltningene har absolutt gitt ham mye å si – eller rettere sagt syde av halsutgytende raseri på Din Favoritt leketøyFoos’ tolvte album og deres første med den nye trommeslageren Ilan Rubin. Som han bemerket i et nylig intervju, «Det er ikke mye fiksjon på denne plata.»
Men selvslitende ærlighet kan ha etterlatt 57 år gamle Grohl med flere spørsmål enn svar. Mens han skriker på åpningssporet for påling Fanget i ekkoet: «Gjør jeg? Gjør jeg? Gjør jeg? Gjør jeg?». Ved sangens coda kollapser han i en haug og spør «Hvem kan redde oss nå?». På tittelsporet ser det ut til at han konfronterer sitt eget offentlige image som «the nicest man in rock»: «Dead gardens from bad seeds/But nice guys grow on trees».
Alle de vanlige Foos’ bevegelsene er her – støyende gitarer, svevende refrenger og et brennbart maskinrom, men Grohls spredde tekster og vokale råhet gir disse korte, skarpe 34 minuttene en fornyet følelse av tullete punk.
Temaer om å overleve mot alle odds gjennom døden (enten det var hans tidligere bandkamerater Kurt Cobain eller Hawkins) og personlig krise er igjen fremtredende – men på album skiller seg ut Av alle menneskerforteller en grusom Grohl historien om et møte med en narkohandler han kjente på 1990-tallet – pusheren har på en eller annen måte overlevd mens mange av klientellet hans har bukket under. Andre steder, Vindusin uhyggelige psykedelia og gnagende riff nikker til Grohls en gangs band QOTSA og Nirvana samtidige The Breeders, mens tittelsporet slipper løs en voldsom vegg av lyd og noen fornøyelig splenetiske tekster.
De sørgmodige Barneskuespiller videre avdekker Grohls rastløshet og bedragersyndrom: «Som jeg jager alle rollene jeg har mistet, var jeg god nok?», og ingen kommer til å misunne Foos deres direkte løfte fra Led Zeps. Hele Lotta Love på den virvlende dervisjen altså Spit Shine.
Det er en frisk melodisk punch til dette siste kapittelet med miltlufting og demonjaging. Foos’ til tider skjult rockeklassisisme gir plass til en knotete, misfornøyd følelse av tap og forvirring. Dette blodbadet av riffage er en rotete, rastløs karrierehøyde for veteranakten.
