Tunisisk musiker Anouar Brahem og hans internasjonale kvartett fremfører musikk fra hans siste album Etter den siste himmelen og mer i National Concert Hall, Dublin 2. november. Vi stilte ham de STORE spørsmålene. . .
Vi trenger ditt samtykke for å laste inn dette Spotify-innholdetVi bruker Spotify for å administrere ekstra innhold som kan sette informasjonskapsler på enheten din og samle inn data om aktiviteten din. Se gjennom detaljene deres og godta dem for å laste inn innholdet.Administrer preferanser
Anouar kombinerer arabisk klassisk musikk, folkemusikk og jazz og har spilt inn siden tidlig på 90-tallet etter å ha fått anerkjennelse på slutten av 80-tallet.
Line-upen for NCH-showet er: Anouar Brahem: oud, Anja Lechner: cello, Django Bates: piano, og Mats Eilertsen: kontrabass.
Fortell oss tre ting om deg selv. . .
Jeg er en tunisisk musiker, dypt forankret i kulturen min, men likevel nysgjerrig på all verdens musikk.
Jeg spiller oud, et forfedres instrument som har fulgt meg siden barndommen og fortsetter å åpne nye veier for meg.
Og jeg tror at stillhet er en vesentlig del av musikk.
Hvordan vil du beskrive musikken din?
Det er alltid vanskelig – kanskje umulig – for meg å definere musikken min. Å definere det ville være å begrense det innenfor noe fast, mens skapelsen av natur er bevegelse og åpenhet.
Lyttere vil kanskje si at det ligger et sted mellom øst og vest, mellom tradisjon og improvisasjon, mellom skrift og spontane uttrykk – men for meg er disse verdenene aldri atskilt.
Fremfor alt søker jeg det uventede, oppriktighet og følelser i stedet for en stil eller en kategori.
Hvem er dine musikalske inspirasjoner?
Det er mange. Fra mesterne innen arabisk og ottomansk musikk som Sayed Darwich eller Mohamed Abdelwahab, til Bach, Bill Evans eller Astor Piazzolla – og også poeter og filmskapere som har gitt næring til fantasien min.
Hva var den første konserten du gikk på?
Det var i Tunis da jeg var barn – en konsert med tradisjonell musikk med oud-mesteren Ali Sriti, som senere ble min lærer. Det møtet satte dype spor i meg.
Hva var den første platen du kjøpte?
Hvis jeg husker godt, var det et album av Mohamed Abdelwahab, den store egyptiske komponisten og sangeren.
Musikken hans, både raffinert og populær, har alltid fascinert meg. Han legemliggjorde den elegansen til melodien og den disiplinen i komposisjonen som jeg beundrer dypt.
Hva er favorittsangen din akkurat nå?
I det siste har jeg hørt ofte på Prolog: Chorus of Exiled Palestinians av John Adams, fra hans opera Klinghoffers død.
Det er et verk av sjelden intensitet – både rørende og dypt menneskelig. Musikken bærer på en kollektiv følelse, et innesluttet rop, hvor skjønnhet og smerte smelter sammen.
Tidenes favoritttekst?
Sannsynligvis Avec le temps av Léo Ferré, den store franske sangeren og poeten. «Avec le temps… va, tout s’en va.» Det er en sang om avvæpnende sannhet – enkel, men uendelig dyp. Den snakker om tid som går, om tap og løsrivelse – universelle temaer uttrykt med både tilbakeholdenhet og dyp intensitet.
Hvis du bare kunne lytte til én sang resten av livet, hvilken ville det vært?
Kanskje Gymnopédies eller Gnossiennes av Erik Satie. Et verk som aldri eldes – tidløst, avvæpnende enkelt. Hver tone virker suspendert i tid, mellom melankoli og lys. Det er en musikk som puster, som gir rom for stillhet, og som fortsetter å røre meg dypt.
Hvor kan folk finne musikken din/mer informasjon?
Alle albumene mine er utgitt på ECM Records, blant annet tilgjengelig på strømmeplattformer.
Alan Corr
