Den korkbaserte fusjonsmusikeren Muirġen har gitt ut sin nye singel, Penselstrøk, fra hennes kommende debut-EP, Loinnir. Vi stilte henne de STORE spørsmålene. . .
Muirġen er klassisk trent og jobbet som skuespiller-sanger i Storbritannia før han begynte i det Grammy-nominerte ensemblet Celtic Woman. De turnerte internasjonalt i fem år, inkludert opptredener i Royal Albert Hall, Kennedy Center med National Symphony Orchestra, og en rekke opptredener som gjestesolist med RTÉ Concert Orchestra.
Vi trenger ditt samtykke for å laste inn dette Spotify-innholdetVi bruker Spotify for å administrere ekstra innhold som kan sette informasjonskapsler på enheten din og samle inn data om aktiviteten din. Se gjennom detaljene deres og godta dem for å laste inn innholdet.Administrer preferanser
Snakker om Børstestokkersier hun, «Det handler om å føle seg frakoblet og desperat ha lyst på noe mer. Jeg brukte mye av 20-årene mine på å skifte form, avhengig av scenariet, og resultatet var en følelse av å ikke vite hvem jeg egentlig var lenger.
«Å bli fortalt å «stole på magen min» var et mysterium for meg – hva jeg likte og mislikte, hva jeg ville og ikke ville – og det var utmattende.
«Jeg hadde et veldig sterkt bilde da jeg skrev denne sangen, av å hoppe av en klippe ned i vann og det øyeblikket hvor du blir suspendert i luften før du bryter overflaten.»
Hun legger til: «Jeg visste at jeg til slutt ville trenge å møte undertauet og bli kjent med meg selv igjen. Denne sangen er en forpliktelse til å gå innover, gjenopprette forbindelsen til mitt yngre jeg og stå ansikt til ansikt med det jeg har ignorert i så mange år.»
Fortell oss tre ting om deg selv. . .
Jeg er en Cork-født singer/songwriter som fra en ung alder spilte et hvilket som helst instrument jeg kunne få tak i og stående, og sang på hver stuesofa som ville ha meg.
De siste 10 årene bodde jeg i London, mens de siste fem brukte på turné og innspilling av musikk med den Grammy-nominerte gruppen Celtic Woman, før jeg flyttet tilbake til Cork.
Jeg er lykkeligst når jeg er i havet, opp på fjellet eller på en scene.
Hvordan vil du beskrive musikken din?
Jeg tror generelt jeg vil beskrive det som eterisk med litt bite til det. Jeg har alltid elsket elektronisk musikk med sterk melodisk vokal, og jeg ønsket å reflektere det når jeg lager denne musikken, samtidig som jeg holder den forankret i en iboende keltisk følelse.
Hvem er dine musikalske inspirasjoner?
Jeg føler at dette kan endre seg avhengig av været på en gitt dag! Spesielt fordi jeg har brukt så mye av livet på å lytte til musikkteater og klassisk sammen med mer samtidsmusikk. Når det gjelder artister som har påvirket min egen stil, må jeg si Enya, ROISLondon Grammar og Aurora, for å nevne noen. Jeg elsker kunstnere som er ganske teatralske i sin kunst. Jeg så ROIS flere ganger i løpet av 2025, og herregud, hver konsert var som et treakters skuespill – det var fantastisk!
Hva var den første konserten du gikk på?
Året var 2005 og jeg var 11 år gammel, satt på pappas skuldre i Croke Park og så på U2 Hvordan demontere en atombombe omvisning. Det var et absolutt kjerneminne – jeg var besatt av dem på den tiden. Snakk om å starte i ytterpunktene!
Hva var den første platen du kjøpte?
Jeg tror nok det var Six sin første singel, og jeg brukte den til nub! Jeg husker at da jeg var rundt syv, skulle jeg se et av medlemmene, Sinéad (en annen Cork-gal), spille Askepott i en panto i Cork Opera House, og jeg sverger, jeg drømte om henne i omtrent fire uker etterpå.
Hva er favorittsangen din akkurat nå?
Jeg tror favorittsangen min akkurat nå er Racheal Lavelle‘s Reisestørrelse. Jeg synes den er så unik og produksjonen på den er fantastisk. Det er en slik stemning!
Tidenes favoritttekst?
Dette kan være litt av en juks, ettersom det heter et stykke muntlig ord av Alicia Keys POW men det er samplet i en Huxley-sang som heter Box Clever. Jeg synes bare det er så smart, men så relaterbart – «Kan du ta det hvis jeg ble klar? Eller vil du heller bare se meg steinet på et stoff av selvtilfredshet og kompromiss.»
Hvis du bare kunne lytte til én sang resten av livet, hvilken ville det vært?
Orkesterversjonen av Joni Mitchells Begge sider nå. Alt med den plata er perfekt. Måten Joni synger det oppriktig på, får deg til å føle at hun har vært til jordens ende og tilbake, og har fått slaget til å skremme showet for det. Det er noe med orkestreringen av sangen som fremkaller noe fysisk i meg.
Hvor kan folk finne musikken din/mer informasjon?
Her og du kan lytte til musikken min på BandcampSpotify, Apple Music (hvor enn du får musikken din, egentlig) som Muirġen. Og du vil finne meg tulle på Instagram og TikTok også hvis du har lyst.
Alan Corr
