Det har blitt ganske meme de siste årene, men også en virkelig opplevelse for altfor mange mennesker.
En ung kvinne iført en band-T-skjorte, la oss si Nirvana eller Joy Division, blir oppsøkt av en tilfeldig fyr (og det er alltid en tilfeldig fyr) som utfordrer henne med den udødelige linjen: «Jeg vedder på at du ikke kan nevne to av sangene deres!»
Nora Staunton har vært der, sett det og, vel, hatt på seg T-skjorten. Hun er frontkvinnen i det kvinnelige Galway-baserte bandet Shark School, og hun kjenner henne Ukjente gleder fra henne Blekemiddel.
«Jeg har faktisk aldri blitt spurt om å nevne navn på sanger,» sier hun. «Men jeg har definitivt blitt avhørt omfattende om t-skjortene jeg har brukt og bandene jeg liker. Jeg er en kvinne og jeg burde ikke vite om dem.
«Det er irriterende for å være ærlig. Jeg begynner å bli eldre og klokere, så jeg kan bare si til dem å f*** av!»
Kanskje de gutta burde få en ørken av Shark Schools utryddende debutalbum, en rå og nådeløs garasjerock-samling med den iøynefallende og øredøvende tittelen Selachimorpha.
Gitarist og sanger Nora (22) og hennes bandkamerater, bassist Peggy Ford (22 og fra Galway) og trommeslager Meg Bruce (25 og fra Cavan) har kokt opp en hel malstrøm av gitarmakulering og apokalyptisk sludgerock siden 2023, og debuten deres markerer dem som en av de mest kompromissløse nye aktene i Irland.
Selachimorphasom betyr den vitenskapelige klassifiseringen for haier, pakker åtte sanger på bare 24 minutter, og den har samme voldsomhet som Lambrini Girls, Sleater-Kinney, The Slits og PJ Harveys debutalbum Tørke og hennes gjennombruddspor Sheela-Na-Gig.
Tenk Nirvana, men ikke den forgylte grunge av Glem ikke – mer den rotete forvirringen av I Utero.
«Jeg følte at det var et gap i Galway for kun kvinnelige band,» sier Nora, som opprinnelig er fra Claremorris i Mayo. «Det var noen år hvor det ikke kom noe gjennom, så vi tenkte at vi måtte gjøre noe for å fylle gapet her, og det er hyggelig å se at kvinnelige band dukker opp igjen.
«Ærlig talt, jeg blir emosjonell selv av å tenke på det. Det er så kult å se kvinner gjøre slike ting. Det er utrolig.»
Før vi fortsetter, bør vi rydde opp i albumtittelen og, vel, hele Shark Schools besettelse av bruskfisk. «Jeg synes haier er fascinerende skapninger og tittelen på albumet, Selachimorphaer et kult ord,» sier Nora. «Det er ingen metafor bak det.
«Haier er klasse. Jeg ville ikke synes de var skremmende, men det kunne vært annerledes hvis jeg stod ansikt til ansikt med en Great White. Kjever er ikke favorittfilmen min, men den er garantert der oppe.»
Tonalt og tematisk, Selachimorpha er en tung lytting som sliter med indre uro, identitet og livets små og store absurditeter.
Det hele er imidlertid levert med bitende vidd og Noras balanserte, deadpan humor. «Det er mye humor med Shark School,» sier hun. «Jeg tror det definitivt er Mayo-kvinnen som er fanget inne i meg, mye sarkasme, mye dødhumor. Du kan ikke ta alt for seriøst.»
En Mayo-kvinne ting, ikke sant? «Alle jeg noen gang har møtt i Mayo, det er bare en viss teft for sarkasme, spesielt i familien min. Det er inngrodd i personligheten min.»
Hun høres imidlertid veldig seriøs ut på den katartiske blåmerken Jeg er en syndhvor hun synger «I know nothing /I’m a sin/never be as good as him». Det treffer hjertet av katolsk skyldfølelse og iboende kvinnehat.
«Disse sangene er ganske personlige for meg,» sier Nora. «Da jeg skrev den sangen følte jeg veldig på det tidspunktet i livet mitt at alt jeg gjorde aldri var så bra som det gutta gjorde fordi de ble tatt på alvor.
«Jeg ville gå inn på et sted og jeg ville bli spurt ‘er du noens kjæreste’? Uansett hva jeg gjør, vil jeg ikke være like god som guttene.»
Signert til det flittige Galway-selskapet Strange Brew, Shark Schools sang Velg livet vist på Netflix drama House of Guinness og senere denne måneden er de tilbake på sin gamle trampebane i Róisín Dubh i Galway for å spille den tredje utgaven av Femme Fest, en kvinneledet festival de etablerte i 2024.
Med sine lagdelte gitarer og sydende vokal er Shark School en kaotisk lytting. De høres alltid ut som om de er på vei til å falle sammen før de svirrer tilbake i fokus. «Når jeg spiller live føles det som om jeg spiller for første gang, hver gang,» sier Nora. «Det føles nytt og eksperimentelt hver gang.»
Det er bare ett spørsmål igjen å stille – kommer Nora, Meg og Peggy noen gang til å gjøre en cover av Babyhai? «Kanskje bak lukkede dører!»
