Simon Delaney er ikke redd for å si det som det er, at livet til en skuespiller kan være et «grusomt slag», men han ville ikke ha det på noen annen måte. Han snakker med Janice Butler om å få drømmerollen sin Blå måneholder showet på veien når tidene blir tøffe og fyller noen store sko til vennen hans Gay Byrne på hans RTÉ-lyriske fm-radioprogram.
Livet til en skuespiller kan virke glamorøst, spesielt når du gnider deg med slike som Vince Vaughan, Sean Penn og Francis McDormand på det store lerretet og vekker oppmerksomhet på den lille skjermen i hitprogrammer som Den gode kone og Kvinnen i veggenmen Dublin-skuespilleren, skribenten, programlederen og allmennheten Simon Delaney, som er 25 år i bransjen, er ikke redd for å si hvor vanskelig det kan være, spesielt når du har en kone og fire gutter hjemme.
«Det kan være et fryktelig slit. Men å få noe slikt gjør det hele verdt,» sier han. Og noe sånt som dette han sikter til er hans nye storskjermfunksjon, Blå måne, som kritikerne elsker.
Simon er fersk fra filmfestivalen i Cork når vi fanger opp, hvor filmen ble vist, og entusiasmen hans for prosjektet bobler over. Og hvorfor skulle det ikke være det?
Han tar på seg rollen som den ikoniske Oscar Hammerstein i den Richard Linklater-regisserte filmen som forteller historien om den legendariske tekstforfatteren Lorenz Hart (Ethan Hawke) som modig går fremtiden i møte mens hans profesjonelle og private liv løser seg opp på åpningskveldsfesten for hans tidligere partners (Richard Rodgers, spilt av Andrew Scott) hitshow. Oklahoma!
«Det er en vakker film,» suser Simon. «Vi filmet den i fjor sommer i Ardmore studioer, og den ble spilt inn over 15 dager, vil du tro? Det er utrolig for en spillefilm. Vi hadde to uker med øving før den, noe som var nøkkelen fordi vi bare hadde 15 dager på å filme og Ethan ville være sikker på at når kameraene ble slått på, var vi alle klare, inkludert ham selv,» legger han til.
«Det var litt som å spille et skuespill; å få øvingstid på den måten, du får det aldri på en spillefilm, så det var en ekte luksus. Det var en utrolig prosess å se Ethan Hawke og Richard Linklater sammen. De har et langt forhold, og det var vakkert å se dem; jeg elsker å se på folk som vet hva i helvete de driver med,» ler han.
Simon startet sin karriere på scenen og oppveksten med sin far Billy i showband, musikk og musikkteater har alltid vært hans kjærlighet og en drivkraft for at han kom inn i bransjen, så da dette manuset kom hans vei, visste han at han måtte få det.
«Da jeg leste oversikten og synopsisen av hva filmen handlet om, ringte jeg agenten min med en gang og sa at dette er så langt oppe i gaten min at det nesten banker på døra mi!» han ler. «Den andre musikalen jeg noen gang jobbet med tilbake i 1994 var Oklahoma! av Rodgers og Hammerstein, og jeg har vært forelsket i dem siden. Jeg elsker all musikken og showene til Hammerstein, og jeg har lest en bok om mannen, så for å få spille ham og spille ham overfor Andrew Scott som Richard Rodgers og Ethan Hawke som Hart, visste jeg at jeg måtte få rollen, legger han til.
Han har ikke annet enn ros for sin medspiller Ethan Hawke, som han beskriver som «ekstremt imøtekommende og transformerende i rollen».
Og som for hans irske medstjerne Andrew Scott? «Å, han var vond i ræva!» han spøker.
«Jeg hadde møtt Andrew et par ganger – vi hadde aldri jobbet sammen, men han var alt jeg forventet at han skulle være, han var en absolutt gentleman, vi hadde det kjempegøy sammen. Han skinner på skjermen, han er en fenomenal skuespiller, og det var en fornøyelse å jobbe med ham, men ikke fortell ham at jeg sa det!» ler han.
Han bemerker igjen at selv om det er fantastisk når roller og filmer som dette kommer, er de ikke så hyppige, og kontinuerlig arbeid i filmindustrien er vanskelig. «Det var en av de jobbene som gjør deg glad for at du gjør det du lever av,» sier han.
«Målet med dette spillet er å jobbe, men det er veldig vanskelig å gjøre det. Det er mange hindringer i veien for deg, men når du får en jobb som dette, får du til å føle at alt er bra i verden, hvis bare vi kunne gjøre dette 50 uker i året,» sier han.
Denne gangen i fjor, hans første bok, Passer på deg, ble publisert, og igjen kom det ut av å få arbeidet til å skje for seg selv. Med mange TV-manus skrevet og pitchet brukte han en av ideene sine til en bok, og det er mer i vente.
«Jeg skriver fortsatt bort, jeg har enda et par bøker i pipelinen som jeg jobber med, og jeg skriver et par manus. Det holder meg gående, det er på en måte mitt kreative utløp. Jeg skulle gjerne gjort om den første boken til en spillefilm, men de er alle langsiktige planer.»
Etter å ha vært i underholdningsbransjen i et kvart århundre, har han gjort alt; fra sin utbryterrolle i Bachelor’s Walkfor å være finalist i Kjendis Masterchef og fortsetter med å sette opp en foodtruck, til vertskap Irland AM i seks år er det ingen tvil om at han ikke er redd for hardt arbeid. Men han innrømmer at det blir vanskeligere ettersom de fire guttene hans, i alderen 9 til 19 år, blir eldre.
«Da jeg begynte, i en alder av 25, hvis jeg ikke jobbet, ga jeg meg ikke, men når du har fire barn og boliglån og alt som følger med det, er presset litt på vei,» sier han ærlig.
«Det er ingen tvil om at det blir vanskeligere – det er en tøff, tøff måte å tjene til livets opphold på. Derfor setter jeg stor pris på å ha konserten min på lyrisk fm på en søndag, det har gått fra styrke til styrke, og jeg elsker det.»
Han tok opp som vertskap for et nytt ettermiddagsshow på lyrisk fm tidligere i fjor, og så langt har det vært en suksess med lytterne, og spiller sanger han selv elsker; «den store amerikanske sangboken, opera og teater», sier han.
Det er plassen som hans kjære venn og mentor Gay Byrne en gang okkuperte, og han bemerker at han anerkjenner betydningen av det.
«Gay hånd på en måte hånden sin på skulderen min gjennom hele karrieren, og det er ikke tapt for meg at det er studioet og stolen han satt i hver søndag på lyrikk. Folk sender meg en tekstmelding hver annen uke og sier «du gjør Gay stolt», og det er bare en liten hake for meg at jeg gjør det rette.»
Han krediterer sin kone Lisa på 20 år for å støtte drømmene hans og aldri ha lagt press på seg for å få en «ekte jobb».
«Kona mi er utrolig, hun burde dyppet i bronse og gjort om til en statue!» ler han.
«Hun var i bransjen; vi møttes i et musikalsk samfunn, og hun var en danser, så hun kjenner den verden når det gjelder timeplan og inkonsekvens. Men jeg kunne virkelig ikke ha gjort noe av det uten hennes støtte og støtte; hun er min største fan, største kritiker og største støttespiller, og hun må tåle fryktelig mye,» legger han søtt til.
Har noen av guttene hans vist interesse for showbiz, eller ville han avskrekke dem fra usikkerheten i bransjen?
«Jeg ville ikke avskrekke dem fra noe», svarer han. «Min eldste fyr har nettopp gått på college, han studerer musikk og medievitenskap, og de har alle stor appetitt på teater og musikkteater. Pappa ga meg interessen for musikk og la meg en gitar i hånden da jeg var elleve, så hånden hans lå på skulderen min, og jeg gir det videre til guttene.»
25 år ned og «forhåpentligvis 25 til», sier han. Han har mange interessante roller på vei: en rolle i Guy Ritchies Ung Sherlock serie for Amazon Prime, og neste år vil han dukke opp i en Werner Herzog-film overfor Rooney Mara og Orlando Bloom. Det er mye igjen på bøtta, sier han.
«Jeg ville elske å gjøre Broadway, turnere med en musikal, jeg ville elske rollen som Max fra Produsentene – Mel Brooks er et idol av meg. Fortsatt mye på ønskelisten. Jeg tror fortsatt jeg kan spille i mål for United!» ler han.
«Hvem vet hva som er på veien? Når den telefonen ringer, er det enten kredittforeningen som leter etter en betaling eller Hollywood.»
