«Livet er viktigere enn noen jobb…»
Etter en troika av dokumentarer som undersøkte de urolige geniene Ayrton Senna, Amy Winehouse og Diego Maradona, har den Oscar-vinnende regissøren Asif Kapadia vendt linsen – kjærlig – til en av barndomsheltene. Celtic-, Liverpool- og Skottland-legenden Kenny Dalglish er nå 74 år, fortsatt i god form (som det fremgår av en nylig opptreden i podcast-serien Hold deg til fotball), og passer sømløst inn i Kapadias talehodefrie mal for å matche motivets stemme til arkivopptak. Som med Kapadias andre dokumentarer, flyter denne behendig gjennom tiårene, og tar oss fra Dalglishs barndom i Glasgow til hans avgang som Liverpool-manager i 1991, og rettferdiggjør spilletid på 104 minutter. Egentlig burde det vært lengre.
Her kombineres trolldom og vidd når vi ser Dalglish forelske seg i Liverpool og omvendt – en romantikk som fortsatt får pulsen til å gå. Det er magisk å se ham jobbe med magien sin i sin beste alder, og det vil få fans i en viss alder (ahem) til å føle seg unge igjen. Passende nok viser filmen også Dalglishs glans til en ny generasjon. Som Kapadia fortalte Skjerm daglig denne måneden: «Barna mine kjenner ham fra FIFA-videospillet, ved siden av Maradona og Pelé. Men de har aldri sett ham spille. Fotballhistorien ser ut til å begynne i 1992 (med ankomsten av Premier League). Det stemmer ikke.» Så, Kapadia har adressert det feil – med stil.
Den mest kraftfulle delen av denne dokumentaren er imidlertid ikke Dalglishs Liverpool-spill, mål eller ære, men hvordan den rammer ham, med en bidragsyter, som «byens far», permanent sydd inn i stoffet. Som forventet snakker han sterkt om katastrofene Heysel (29. mai 1985) og Hillsborough (15. april 1989), fansens dødsfall og etterspillet – Dalglish-sitatet øverst i denne anmeldelsen var hans perfekte svar på spørsmål om at Liverpool skulle spille en omlagt semifinale i FA-cupen i ukene etter Hillsborough. Det er et svar som innkapsler mannens iboende anstendighet, noe som kommer gjennom gang på gang i Kapadias film. Med fordelen av etterpåklokskap kan vi også se Dalglishs beslutning om å trekke seg som Liverpool-manager i februar 1991 som en av de første tilfellene av mental helse som kommer på radaren til supportere og spillere for øvrig. Ting har kommet langt.
På uforklarlig vis er et område som overses her at Liverpool tapte ligatittelen i 1989 til Arsenal i sesongens siste kamp på Anfield i mai. Liverpool var tre poeng foran før avspark; Arsenal trengte å vinne med to klare mål – og fikk sitt andre med kampens siste spark. Det er et av de avgjørende øyeblikkene i enhver fotballsesong i Storbritannia, og likevel er det ingenting om det på skjermen. Å høre Dalglishs tanker etter 36 år ville ha fått Kapadias film til å føles mer komplett.
Bortsett fra dette er dette en fin dokumentar. Det er ikke en klassiker, men det er anmeldelsessikkert for enhver Liverpool-fan. «Takk Gud for fotballen, og det gjelder også for mitt personlige liv,» sier Dalglish til slutt. Nå som da, en mester i å ha det siste ordet.
Kenny Dalglish er på kino kun 29. og 30. oktober og kommer til Prime Video 4. november.
