På en trist vinterdag er familien Dowling-Gourounlian en solstråle. Janice Butler møter Brian, Arthur, Blake (3) og Blu (1) for en kjærlighetsfylt cover-shoot og snakker med paret om foreldreskap, ambisjoner og mulig å vokse familien deres.
På en annen våt, trist dag, med landet gjennomvåt av regn i flere uker, var varmen fra Palmerston House Estate en velkommen flukt for vår cover-shoot med Brian, Arthur og deres to nydelige jenter Blake (3) og Blu (18 måneder).
Varmen kom ikke bare fra den komfortabelt storslåtte beliggenheten, men fra den smittende moroa familien på fire brakte til dagen. Brian og Arthur ankom i tide til en start kl. 09.00, losser jentene fra bilen og setter seg raskt opp på soverommene som er tildelt hår og sminke; dette er ikke deres første rodeo. Jentene, spesielt Blake, som allerede har prydet sin egen del av magasinforsidene, er helt avslappet med tempoet i en forsidefotografering.
Med stylingteamet på plass sjarmerer Blake alle med chattene sine, bakevarene hun hadde laget dagen før og den enkle måten hun prøvde klær og fikk satt opp håret i «romboller». Hennes yngre søster Blu, som fyller to til sommeren, var litt mindre interessert i glamouren, og valgte en lur i armene til tante Aoife (Brians søster) som var til stede for å hjelpe med jentene på dagen.
Jeg snakker med Brian og Arthur mens de gjør seg klar, «teamarbeid, teamarbeid,» synger Arthur mens han prøver noen antrekk, og tar beslutninger raskt og effektivt med stylisten Irene.
Som med alle moderne familier, sjonglerer arbeid og familieliv, er Dowling-Gourounlian-klanen opptatt, men det ser ut til at de liker det, og å gå fra en familie på tre til fire var en enkel overgang, sier Arthur. «Det er definitivt lettere andre gang. Du vet hva du gjør og du tilpasser deg den travlere livsstilen,» sier han. «Jentene er gode venner. Misforstå meg rett, de dreper hverandre også, men det er normalt, det er sånn det går,» ler han.
Familien leier et hjem sør i Dublin, etter å ha flyttet dit for to år siden fra Straffan for å være nærmere jobb. Men som mange mennesker, prøver de nå å komme seg opp på eiendomsstigen og en flytting tilbake til Kildare, hvor de fleste av Brians familie bor, kan være på kortene.
«Perspektivet ditt endres når den andre ungen kommer,» sier Arthur. «Du trenger det støttenettverket fra familien», legger han til. «Jeg har kjøpt og solgt eiendommer tidligere, men aldri i Irland, og prisene er bare vanvittige. Vi ser på Kildare fordi det bare er litt mer verdi der i forhold til hva du får for pengene,» sier Brian.
Brian og Arthurs reise dit de er i dag har vært fylt med oppturer og nedturer. De møttes første gang i London i 2002: Arthur var en ung danser fra Armenia og Brian fløy høyt etter å ha vunnet Storebror. Paret var sammen i fire år, brøt opp i fem, ble gjenforent i 2011 før de slo sammen i 2015. Arthur var alltid opptatt av å få en familie: «Jeg trodde jeg skulle få tre gutter», ler han. Brian var ikke like sikker. Etter at moren hans døde i 2018 i en alder av 61, innså han imidlertid at livet var for kort til å vente på «den perfekte tiden å få barn.»
Opprinnelig skulle de adoptere og hadde startet prosessen i LA, men pandemien brakte dem tilbake til Irland og det var da surrogatireisen deres begynte, med Brians søster Aoife sjenerøst tilbød seg å fungere som deres surrogat.
Blake ble født i 2022, fulgt av Blu i 20024. De fortalte om reisen til foreldreskapet i TV-dokumentaren A Very Modern Family, samt bestselgerboken med samme navn. I fjor fornyet de bryllupsløftene sine for å feire 10-årsjubileet, og returnerte til Powerscourt Estate i Wicklow. Det var en måte for dem å reflektere over så mye som hadde skjedd i det tiåret, omgitt av sine nærmeste.
«Jeg sa det til Arthur at vi ville fornye løftene og bruke det som en mulighet til å feire hans 40-årsdag, noe vi ikke fikk til på den tiden med Covid. Det endte opp med å bli en tredagers begivenhet og det var ingen omtale av bursdagen hans,» ler Brian.
«Men det var så hyggelig å feire ti år med å være gift; ti år av alt er en stor milepæl. Det var å feire ti år sammen, men også hvor langt vi har kommet som enkeltpersoner. Det var trist at moren min ikke var der, etter at hun hadde fulgt meg nedover midtgangen på bryllupsdagen vår. Men å ha barna våre der var veldig spesielt. Vi har det så travelt for et travelt øyeblikk. nyt tiden med familie og venner,» legger han til.
Arthur som flyktet fra Armenia som flyktning på begynnelsen av 1990-tallet da landet var i krig med naboen Aserbajdsjan. Han har en utrolig livsglede og en positivitet vi alle kunne klare oss med. Han reiste så mye i sine yngre år og opplevde slike omveltninger at han sier at han syntes det var vanskelig å føle seg helt hjemme hvor som helst, før nå med familien i Irland.
«Jeg kan 100% si at Irland er hjemmet mitt nå. Før det har jeg egentlig aldri hatt et hjem siden vi forlot Armenia. Jeg reiste alltid rundt i verden. Jeg har hatt 37 hjem, det husker jeg. Dette er første gang jeg har vært på det ene stedet i en betydelig periode. Nå har jeg to barn, Irland er definitivt hjemme.»
Profesjonelt er de begge like opptatt som alltid: Arthur, en dommer på Dans med stjernene, er på skjermene våre hver søndag. I fjor hadde han en bestselgende barnebok Lille Arty og den glade dansen og lanserte en duft- og kleslinje. Han har fått en ny podcast med gode venn Donal Skehan også. Han har nylig signert med en britisk agent for å utforske muligheter der. Han griper enhver mulighet som kommer.
«Det er så mye mer jeg føler at jeg kan gjøre: Jeg vil gjerne gjøre flere TV-programmer, radio, jeg er klar for hva som helst,» sier han med et smil. «Jeg har så mange muligheter i Irland som jeg aldri trodde skulle skje. Jeg elsker det jeg gjør, jeg vil bare underholde folk. Men jeg får alltid panikk over at det hele skal stoppe en dag, så jeg må fortsette med nye ting.
«Men hvis alt går, vil jeg jobbe på en kaffebar. Med alt som skjer i verden, må du ha litt perspektiv. Jeg har gått gjennom det verste, jeg hørte bombene eksplodere, jeg opplevde det og det er derfor jeg ikke tar meg selv på alvor. Jeg lever fortsatt og her nyter livet,» legger han til.
Brian er selvfølgelig også på våre TV-skjermer med The Six O’Clock Show hver hverdagskveld, vertskap med Katja Mia. Han har en dokumentar som kommer ut på slutten av våren som heter Giftige tråderen dypt personlig etterforskning av plagen av netthat. Brian og Arthur har vært i fokus for netthat, spesielt da de var ganske åpne om å gå på surrogatireise. Han ønsker å avsløre denne giftige verdenen.
«Arthur og jeg har blitt dratt gjennom vrien med nettroll og det som er sagt. Du må stå opp mot disse mobberne. Dette kommer ikke til å bli en «stakkars gamle meg, jeg blir trollet» dokumentar, det handler om hva som er trolling, hvorfor føler folk at de kan gjøre det og hva er konsekvensene av det,» forklarer han.
I fjor la Brian på 98FM-mikrofonen etter mer enn to år som vert for morgenshowet på ukedagene med Suzanne Kane. Ryktebørsen ble tent da de, bare noen få minutter fra hverandre, kunngjorde hver for seg at de skulle forlate stasjonen. Det kom etter at Suzanne var savnet i aksjon fra vertskonserten hennes i flere måneder. Var det hele en storm i en kopp?
«Jeg tok avgjørelsen i februar i fjor om ikke å gå tilbake til radio. Jeg hadde et ansikt-til-ansikt møte med alle involverte i det programmet og fortalte dem. Jeg hadde massevis av grunner til at jeg ikke ville gjøre det mer, og jeg forklarte dem. Etter det har jeg ingen kontroll over hvordan folk vil reagere på situasjoner,» svarer han.
«Etter at jeg var ferdig, ble jeg spurt om jeg ønsket å fylle ut Today FM med Jennifer Zamparelli, så jeg fikk andre muligheter innen Bauer radiofamilie. Det er ingen problemer der. Jeg ble veldig overrasket over mengden interesse det var for det, men det som var vanskelig var å lese ting som ikke var i nærheten av sannheten, ingenting av det ga mening. Jeg kommer til å gjøre denne jobben i 2 år, og jeg kommer aldri til å bli vant til dette året i 2 år. Den dårlige siden av det Folk vil alltid ha en agenda, så du må bare gjøre jobben din profesjonelt og komme deg hjem til familien din, avslutter han.
Paret sier at de kan utvide klanen ytterligere ettersom de fortsatt har noen frosne embryoer. «Vi hadde alltid sagt at vi ville elske tre barn,» sier Arthur. «Jeg har alltid ønsket meg en,» ler Brian.
«Vi har sagt at vi skulle prøve en til. Vi er ikke sikre på hvordan eller når, men det ville vært flott, men hvis det ikke skjer, har vi blitt velsignet med to nydelige jenter,» legger Arthur til.
«Det som startet samtalen er at vi fortsatt har noen frosne embryoer, og tidstilskuddet på disse må utvides, så det er det som får oss til å tenke. Når du vet at du har dem, er det veldig vanskelig å gi slipp; de er ikke bare embryoer for oss, de er våre mulige barn», legger Brian til.
Arthur sier: «Vi krangler kanskje, men vi er et godt team,» jeg spør dem hva som er nøkkelen til et langvarig forhold? «Tillit, ingen sjalusi og kommunikasjon», svarer Arthur.
«Jeg tror den vanskeligste tiden for oss – og det er nok tilfelle i mange forhold – var da vi prøvde å få en familie. Det var mye press på oss og du må ha de samtalene om hvordan livet ser ut hvis vi ikke kan få barn. Er vi nok for hverandre?» sier Brian.
«Men Arthur og jeg er veldig flinke til å stole på hverandre i de øyeblikkene,» sier en glad Brian.
