Det er Dublin fra 1980-tallet – lavkonjunkturen er bitende, arbeidsledigheten er utbredt, heroin begynner å oversvømme indre by, alt er en variant av grått og brunt, og Kojak er på tv.
Livet er tøft for 12 år gamle Bobby O’Brien (imponerende nykommer Cillian Sullivan). Han sitter fast i familiens klaustrofobiske leilighet, og er fanget i kryssilden mellom sin urolige eldre bror Oisin og faren deres som er rask til å bli sint.
Lille Bobbys eneste utløp for sin tidlige fantasi er hans besettelse av den lollipopelskende politimannen i New York, så han oppretter sitt eget detektivbyrå med sin egenrådige venn Nell (en fyrverkeriforestilling fra Naoise Kelly). Det mangler lommepenger og blomsterkasser til Bobby står overfor en langt mørkere og altfor alvorlig sak når Oisin forsvinner.
Har det noe med den lokale gangsteren Jim Kane å gjøre? Er nabolagsvidde gutten Paddy alt han ser ut til? Hvorfor er foreldrene hans så opptatt av å avslutte etterforskningen hans? Det er ledetråder overalt, og manusforfatter Cara Loftus og førstegangsregissør Brian Durnin sørger for å strø forhandlingene med flere McGuffins for å injisere tempo og intriger.
Danielle Galligan spiller Bobbys mamma Maura, en stolt, men privat kvinne som blir tvunget til handling når familien hennes er truet, og Pom Boyd gir komisk lettelse som den kloke gamle granen mens filmen tar en dramatisk vending fra barndommens hi-jinks til mye mørkere territorium i tredje akt.
Nylig nominert til fire IFTA-er, Sølt melk gjør mye med svært lite og vever inn alvorlige problemer i et sjarmerende – og da ikke så sjarmerende – barnesyn av en veldig voksen verden.
