Det begynner ikke med en utsikt over Oslo, en trang leilighet eller en kafé der noen snakker for høyt. Det første bildet er ankomsthallen på en flyplass. Automatiske dører åpner seg, trillekofferter slår mot skjøtene i gulvet, og blant alle som venter står to menn som helst ville sluppet å se hverandre igjen.
Mennene spilles av Per Christian Ellefsen og Sven Nordin, skuespillerne mange fortsatt forbinder med Elling og Kjell Bjarne. Nå møtes de i en ny dramakomedie, 25 år etter at den første Elling-filmen gjorde samspillet deres til en del av norsk filmhistorie. Dette er ingen direkte fortsettelse. De har andre navn, andre liv og et helt nytt problem, men publikum vil kjenne igjen rytmen mellom dem.
En ankomsthall er et merkelig sted å møtes
Den nye historien bruker flyplassen som mer enn en rask kulisse. Ellefsen spiller Arvid, en forsiktig mann som har reist for å hente en koffert etter en slektning han knapt kjente. Nordin spiller Leif, en tidligere kollega som venter ved feil utgang med et pappskilt han ikke vil vise til noen. Begge tror oppdraget skal ta mindre enn en time.
Så blir bagasjen borte, personen Leif skal møte dukker ikke opp, og en misforståelse sender dem videre sammen. Det er en enkel start, men den passer duoen godt. En flyplass er full av regler ingen helt forstår, mennesker som har dårlig tid, og høyttalermeldinger som gjør stress til bakgrunnsstøy. Arvid vil følge skiltene. Leif mener skiltene er problemet.
Åpningsscenen gir også filmen en følelse av å være mellom steder. Ingen av mennene er hjemme, og ingen har kommet dit de egentlig skal. Historien kan dermed bevege seg ut av terminalen uten å bli en tradisjonell flyplassfilm. Det som begynner ved bagasjebåndet, fortsetter i en leiebil, på et veikryss uten dekning og i et hus som burde vært tømt for lenge siden.
Kjemien minner om Elling uten å kopiere
Det er umulig å se Ellefsen og Nordin sammen uten at minnene om Elling melder seg. Den ene kan gjøre en pause til en hel tankerekke. Den andre kan fylle samme pause med en praktisk løsning som skaper et nytt problem. Kontrasten mellom uro og handlekraft er fortsatt der, men figurene er ikke kopier av dem de spilte for et kvart århundre siden.
Arvid er ikke isolert fra verden. Han har jobb, telefon og et tilsynelatende ryddig liv. Problemet er at han har brukt orden som en måte å slippe valg på. Leif virker friere, men spontaniteten hans har kostet mer enn han liker å innrømme. Når de må samarbeide, bytter maktforholdet hele tiden. Den som virker trygg i én scene, kan være den som mister fotfestet i den neste.
Filmen legger humoren i blikk, avbrutte setninger og små nederlag. En parkeringsautomat kan holde en scene i gang lenge hvis to erfarne skuespillere får spille situasjonen helt alvorlig. Det samme gjelder et hotellrom med bare én fungerende seng eller en pose taxfree-varer som ingen vil vedkjenne seg. Humoren blir morsomst når prosjektet lar stillheten vare litt lenger enn det som føles behagelig.
Gjenforeningen handler også om tiden som har gått
Et nytt møte etter 25 år kan lett bli ren nostalgi. Her ligger den mest interessante muligheten i at skuespillerne har blitt eldre foran det samme publikummet. Ansiktene bærer mer erfaring, tempoet er annerledes, og komikken trenger ikke jage etter hvert poeng. En liten bevegelse kan si mer enn en lang forklaring.
Historien tar alder på alvor uten å gjøre den til en sykdom eller en vits. Arvid og Leif merker at familieforhold har stivnet, at gamle vennskap ikke kan hentes frem som en koffert fra et skap, og at praktiske oppgaver ofte skjuler noe man ikke vil snakke om. Samtidig får de lov til å være barnslige, sta og overraskende modige.
For dem som kan Elling-filmene nesten utenat, finnes det små gjenkjennelige detaljer i tempoet og samspillet. Filmen trenger likevel ikke lene seg på gamle replikker eller gjenskape bestemte scener. Den beste formen for gjenkjennelse er følelsen av at to skuespillere fortsatt lytter presist til hverandre.
En norsk roadfilm med lav puls
Etter åpningen blir prosjektet en liten roadfilm. Reisen er ikke lang nok til store landskapsskifter, men lang nok til at planene rakner. De to må levere en gjenstand de fant i feil koffert, finne personen som skulle stå i ankomsthallen og avgjøre om et gammelt løfte fortsatt gjelder.
Handlingen holder seg nær hverdagen. Ingen konspirasjon venter bak bagasjebåndet, og ingen biljakt er nødvendig. Spenningen ligger i om mennene klarer å være ærlige før reisen er over. Det gir plass til samtaler som begynner med bensinkvitteringer og ender et helt annet sted.
Prosjektet virker laget som en selvstendig kinofilm, ikke som starten på et nytt univers. Det kler både historien og skuespillerne. Publikum får møte en kjent duo uten at de gamle rollene vekkes til live bare for applausens skyld.
Den første flyplasscenen sier egentlig alt om retningen: To menn står i en sone bygget for gjensyn, men aner ikke hvordan de skal hilse. Når dørene åpner seg og folkemengden tynnes ut, har de bare én vei videre. Den går ut av terminalen, inn i en bil og mot den typen ubehagelig vennskap som norsk film sjelden gjør bedre enn dette paret.
